| |||||||||||||||||||||||||||||||||
| UtdanningOpprørsk utdanning Voksenopplæring på en skole i Zona Norte I kravene om demokrati, frihet og rettferdighet ligger også kravet om en verdig utdanning. Denne utdanningen kan ikke skille seg fra zapatistbarnas hverdag i motstand. Utdanning var ett av de elleve kravene som ble stilt i kjølvannet av opprøret i 1994. Urbefolkningen i Chiapas kjemper for en utdanning som skal være bevisstgjørende, forsonende og frigjørende, og en utdanning som tar hensyn til deres liv, kultur, tradisjoner og historie. Den offentlige skolen i Mexico har vært sterkt individorientert siden 1950-åra. Skolen skulle være individuelt nytteorientert, noe som ikke stemmer overens med urbefolkningens syn på utdanning som et kollektivt ansvar som skal komme fellesskapet til gode. For zapatistene gir det statlige synet på utdanning utelukkende næring til det kapitalistiske samfunnet de ikke ønsker å være en del av. Dette skjer gjennom økt konkurranse og individualisme. Comandante Rosalinda uttrykte i et kommuniké i november 2003 nødvendigheten av en god og verdig utdanning for alle, slik at urbefolkningen kan bli kjent med og forsvare rettighetene sine og dermed leve bedre som meksikanere. “Staten og de rike har aldri ønsket å gi oss en bedre utdanning, til tross for at de hevder å ha gitt oss det. Det er løgn. De statlige programmene er ikke bra for folket. De ønsker bare å dominere og forvirre ideene våre”, skrev kommandanten. Solens lille frøZapatistene har derfor utviklet sitt eget autonome utdanningsprosjekt, Solens lille frø. Det tar utgangspunkt i hverdagen til zapatistbarna, en hverdag i motstand. Utdanningen kan ikke skille seg fra kampen zapatistene kjemper. De maskekledde hevder at den autonome utdanningen gir verdighet til, og fremmer autonomiprosjektet. Et medlem av den gode regjering i La Garrucha vektlegger styrkningen av urbefolkningens identitet og svar på folkets behov som de fremste formålene ved utdanningsprosjektet. ”Det er ikke noen vits i å lære urbefolkningen hvordan vi skal være urbefolkning. Det vet vi allerede. Det vi trenger er å bli kjent med vår egen historie, vår fortid. Det er dette den ekte utdanningen er til for”, avslutter han. Det finnes fremdeles ingen samkjørt læreplan for alle de autonome skolene i alle zapatistområder, men det har vært tatt initiativ i de ulike sneglehusene til å lage en. I Los Altos er samkjøringen i gang mellom utdanningssentre som tidligere fungerte på uavhengig basis. Den autonome ungdomsskolen i sneglehuset Oventik har følgende spesifikke målsetninger med utdanninga: For det første er det ønskelig å gi elevene trening i både skriftlig og muntlig kommunikasjon av regionens språk, tsotsil, samt spansk. Videre er det et mål å utdype elevenes kjennskap til matematikk som kan bidra til utvikling av økonomiske strukturer tilpasset deres egne samfunn. Elevenes historiske bevissthet og kulturelle identitet skal styrkes. Videre skal det gis en innføring i det nasjonale juridiske systemet og forbindelsen til urbefolkningssamfunnene. Bevissthet rundt miljøvern er et annet viktig fokus. Det er også ønskelig at elevene skal oppfordres til å videreføre hva de har lært tilbake i egne samfunn. Til sist er det viktig å la elevene reflektere og gjenskape det zapatistiske verdenssynet og motta impulser fra andre av verdens kulturer. Krevende arbeid som utdanningspromotørI det autonome utdanningsprosjektet løses språkproblemene, konstant tilstedeværende i den offentlige skolen, ved at utdanningspromotørene må være tospråklige. De må beherske spansk og ett av syv chiapanekiske urbefolkningsspråk, nemlig tsotsil, tseltal, chol, tojolobal, lacandon, mam eller cachiquel. Rent praktisk fungerer utdanningen slik at hver enkelt autonome landsby eller samfunn velger én eller flere utdanningspromotører. Disse har alt fra et par års skolegang til fullført ungdomsskole. Det er også mulig å verve seg som frivillig til promotørjobben. Promotørene får kursing i grunnleggende fag flere ganger i året for å kunne undervise enten på barne- eller ungdomsskolenivå. Kursinga gis av såkalte capacitadores som vier måneder eller år av sine liv til zapatistenes utdanningsprosjekt. Promotør-jobben kan være vanskelig fordi en ikke mottar lønn. Enkelte vil ikke ha mulighet til å jobbe, fordi det å skaffe tilveie mat til familien må gå foran. Dette kan bli tilfellet for Remigio, som er 19 år og bor i det autonome samfunnet Emiliano Zapata i Lacandona. Han ble valgt til utdanningspromotør på et allmøte for fem år siden, til tross for at han bare kunne skilte med fem års bakgrunn fra offentlig skole. Han ønsket å fortsette studiene sine samtidig som han ville hjelpe landsbyfolket med ”å tilby en utdanning på tseltal som også tok hensyn til forfedrenes kultur”, som han selv uttrykker det. I utgangspunktet stilte han seg til tjeneste i ett år, men ettersom skoleåret gikk, oppdaget han at det å være promotør virkelig ga ham noe. Nå, fem år etter, underviser han fremdeles. Han har fått med seg en ekstra utdanningspromotør på laget. Likevel er det krevende. Han jobber fulle dager mandag til torsdag, og da er det ikke mye tid igjen til å gå på maisåkeren, noe han er avhengig av siden han ikke får kompensasjon for tjenesten, verken mais eller penger. Han skal gifte seg neste år og er usikker på om han kan fortsette i gjerningen. ”Det kommer an på landsbyfolket. Om de kan hjelpe meg økonomisk, fortsetter jeg. Men jeg må være sikker på å ha mat på bordet den dagen jeg får barn”, forklarer han. Kvinner i stand til å studereRemigio sier også at det er vanskelig å rekruttere kvinnelige promotører. ”Kvinner her er veldig annerledes fra kvinner i byene. Her er de reddere for å delta. I tillegg har de mye jobb å gjøre hjemme”. Det er fremdeles flere mannlige enn kvinnelige promotører. Hortencia i La Garrucha forteller om latterliggjøring som både kvinnene selv, samt mennene og fedrene deres må gjennomgå om kvinnene går til det utradisjonelle skritt å forlate hjemmet. Likevel er hun håpefull når hun fastslår at ”kvinnene er de første som gjør motstand, og om de kan klare å forsvare seg selv, er de også i stand til å studere”. Til tross for at det autonome utdanningsprosjektet har nådd langt, med omkring 800 skoler i Chiapasi, møtes det av ulike hindringer. Som nevnt er det vanskelig å rekruttere promotører. Ikke alle autonome samfunn kan skilte med skole. Heller ikke ser alle familier og samfunn verdien av å sende barna på skolen når ungeflokken er stor og maten på bordet utilstrekkelig. Det største problemet er kanskje at den autonome utdanninga ikke er anerkjent av staten, noe som gjør at zapatistbarna ikke kan studere videre etter endt ungdomsskole. Dette er noe som imidlertid kan endres ved et systemskifte ved neste valg og få store ringvirkninger for de autonome skolenes oppslutning. La oss likevel avslutte med et positiv fremtidssyn: Ángela, promotør ved den autonome ungdomsskolen i Oventik, fremhever bevisstgjøringsprosessen i den autonome utdanningen som svært viktig: ”Om zapatistbarna får gå på skole og bli opplært til å være stolte av sin kultur og sine tradisjoner, er det god grunn til å ha håp for fremtiden”. Eller som Luis Javier Garrido i La Jornada har sagt det: ”Utdanningen er ansett som det mektigste våpenet zapatistene har for endring, og fremfor alt er den regnet som grunnlaget for den zapatistiske motstanden”.
Kilder:
Sist oppdatert
2008-02-02 17:52:51 | ||||||||||||||||||||||||||||||||
