Historie

Motstandens historie

Hernán Cortés 1485-1547

Foto: Ukjent

Hvordan har det seg at en bevegelse av urfolk reiste seg fra dypet av Lacandona-jungelen i 1994?

Den spanske erobreren Hernán Cortés satte beina på meksikansk jord i 1519. Ny-Spania ble navnet på den nye kolonien. Selv om det aztekiske riket falt, fortsatte motstanden lokalt. I Mexicos sørøstlige delstat Chiapas har urfolk av mayabakgrunn levd i motstand siden europeernes erobring. Før spanjolene kom hadde de et politisk system utviklet over lang tid. I de ulike sentrene var det hierarkiske systemet strengt og fulgte prinsippet om at enkelte har bedre evner til å utføre politiske funksjoner enn andre. Spanjolene plasserte urbefolkningen i egne landsbyer for slik å kontrollere dem. Deres krav om politisk og økonomisk autonomi ble oversett, samtidig som spanjolenes koloniale institusjoner ble påtvunget dem.

Enkelte landsbyer fortsatte imidlertid å organisere etter de uskrevne lover og regler som hadde eksistert fra tiden før europeerne. På allmøter ble personer valgt til ulike verv som kunne trekkes tilbake om tilliten ble misbrukt. En viss grad av samfunnsselvstyre var altså til stede. Ny-Spania var et hierarkisk og rasistisk samfunn. Innbyggerne fikk makt etter hvor mye spansk blod de hadde i årene. Misnøyen med spanjolene blant den voksende blandingsbefolkningen førte etter hvert til opprørske tilstander. I 1810 startet frigjøringskrigen fra Spania, hvor mange urfolk vervet seg til opprørshæren. I 1821 erklærte Ny- Spania seg uavhengig. Den nyerklærte meksikanske republikken viste seg vanskelig å kontrollere for en sentralmakt, og perioden frem til 1928 ble preget av uenighet og borgerkrig. Sentralmakten hadde store problemer med å kontrollere landets enorme områder, og flere regioner var i realiteten autonome.

Starten på diktaturet

General Porfirio Díaz utførte i 1876 et kupp og bygde diktaturet som skulle vare i 33 år. Ved å sentralisere makten, forby opposisjon, fri presse og demokratiske valg, fikk han slutt på borgerkrigene som hadde rast i mer enn 60 år. Ved hjelp av lån i utenlandske banker, bygget Díaz ut infrastrukturen og industrien. Hans kapitalvennlige form for demokrati førte til at mange utlendinger ønsket å investere i Mexico. Mye av jorden ble privatisert og ofte lurt fra bøndene som bodde på den. I tillegg ble en mengde av Mexicos naturresurser byttet mot dollar og utenlandske varer. Díaz videreførte kolonimaktens splitt- og hersk-politikk, og bygde seg opp en mengde klienter i det meksikanske samfunnet. Disse fikk ulike tjenester eller privilegier mot politisk støtte. I denne perioden mistet urbefolkningen mye av autonomien de hadde bevart siden den spanske okkupasjonen, og oppstand ble brutalt slått ned.

Revolusjon!

Emiliano Zapata 1879-1919

Foto: Ukjent

Til og med deler av borgerskapet så at dette ikke ville vare, og for å hindre at radikale krefter tok makten, oppfordret Francisco Madero i 1910 til revolusjon. Madero kom selv fra en av Mexicos rikeste familier og hadde verken sosiale reformer eller større endringer på agendaen. Flere opprørsbevegelser var da allerede i gang. I delstaten Morelos sør for hovedstaden hadde en urfolksdominert bondebevegelse valgt Emiliano Zapata til general i ”Den Sørlige Frigjøringsbevegelsen” (ELS). Zapata var inspirert av anarkistisk ideologi, og han kjempet under slagordet ”Jord og Frihet”. I 1911 kontrollerte de fillekledde zapatistene delstatshovedstaden Cuautla. Gjennom deres Plan de Ayala krevde de fordeling av storgodsenes jord til kollektivt eierskap av bøndene. Madero overtok makten, men ville ikke innfri kravene.

Byborgerskapet og de revolusjonære fagforeningene fryktet den mektige bevegelsen av opprørske bønder. Anti-indiansk rasisme ble knyttet sammen med revolusjonære slagord, og det ble pisket opp en voldsom stemning mot zapatistene. Da føderale styrker ble sendt for å avvæpne dem, svarte Zapata at ”om folket ikke kunne vinne sine rettigheter nå når de var bevæpnet, ville de være sjanseløse ubevæpnet”. Og dermed var kampene i gang igjen. Zapatistene firte ikke på kravene og vant flere slag mot regjeringstyrkene. I flere stater tok andre revolusjonære grupper opp kampen for lokale krav, og landet var på ny kastet ut i kaos. De konservative satte i gang en motrevolusjon for å styrte Madero og innsatte en av hans generaler som president. Zapatistene fortsatte å kjempe, noe som endte med henrettelsen av Zapata i 1919. Etter hvert gikk så den første zapatistbevegelsen i oppløsning.

De konservatives grunnlov av 1917 anerkjente ikke urbefolkningens kollektive rettigheter. I stedet var det en grunnlov som i vestlig ånd garanterte individuelle rettigheter og slo fast at alle er like. Den sier at den meksikanske nasjon er flerkulturelt sammensatt, men anerkjenner verken urbefolkningens politiske eller økonomiske rettigheter. I det nye Mexico skulle urbefolkningen gi slipp på sin kultur og sine tradisjoner.

Det perfekte diktatur

Partido Revolucionario Institucional 1929-2000

Foto: Ukjent

Det Institusjonelle Revolusjonspartiet, PRI, etablerte utover 20-årene det forfatteren Mario Vargas Llosa kaller ”det perfekte diktatur”, hvor den samme maktkonstellasjonen satt med makten frem til år 2000. Mange av de radikale ideene fra revolusjonen ble etter hvert statlig politikk, men så utvannet at det var spiselig også for landets konservative krefter. Inspirert av kolonimakten og Díaz forsøkte de å kjøpe sine fiender. PRI var mer opptatt av å beholde makten enn å gjennomføre en bevisst ideologisk politikk og utviklet dermed et vanvittig korrupt byråkrati. Historikeren Brian Hammet går så langt som å kalle det ”en hybrid av fascistiske Italia og kommunistiske Sovjetunionen, men verken med fascisme eller sosialisme”. Partiet knyttet nære bånd til flere store sektorer og forsøkte deretter å sette dem opp mot hverandre. Arbeiderbevegelsen ble forsøkt kontrollert ved store industrialiseringsprogrammer og nasjonalisering av deler av industrien. Med støtte fra ytterste høyre til marxistiske venstre ble hele oljeindustrien nasjonalisert i 1938. Det ble møtt med jubel hos befolkningen og forargelse hos de utlandske eierinteressene. PRI satte etter hvert i gang jordreformer, og distribuerte land til bøndene gjennom ejido-systemet. Det går kort ut på at jorda eies kollektivt av samfunnet som bor og arbeider på den. Men langt fra nok jord ble distribuert, og i Chiapas kontrollerer storgodsene store deler av den fruktbare jorden den dag i dag. Private bedriftseiere ble ønsket velkommen inn i partiapparatet og hadde stor innflytelse over ledelsen.

PRI-regimet med sitt enorme antall klienter kostet også mer enn hva Mexico kunne produsere, og utenlandsgjelden bare fortsatte å øke. På åttitallet førte den ideologiske ”ja takk – begge deler”- politikken til republikkens totale konkurs, og IMF og Verdensbanken tok over spakene. Selv om PRI- regimet kunne vise til generell økonomisk vekst for nasjonen i perioden etter 2. verdenskrig, kollapset økonomien flere ganger, og den politiske uroen vokste utover sekstitallet. Kravene fra revolusjonen var enda ikke oppfylt, og uroen toppet seg med massakren på streikende studenter og arbeidere den andre oktober 1968.

Mexico by, Mai 1968

Foto: Ukjent

Over fem tusen mennesker var samlet til demonstrasjon på La Plaza de las Tres Culturas i Mexico by da militær- og politistyrker angrep. Over 300 ble drept. Mexico skulle samme år som første land i Sør arrangere OL og ønsket å knuse den voksende radikale student- og arbeiderbevegelsen før verden rettet sine øyne mot landet. Mange måtte gå under jorden, og flere forlot hovedstaden. Noen revolusjonære dro til Chiapas, hvor de forsøkte å organisere urbefolkningssamfunn etter maoistiske prinsipper. Tidligere hadde delstaten sett to geriljabevegelser, men begge gikk i oppløsning etter manglende støtte fra sivilbefolkningen. I tillegg reiste flere radikale misjonerende rundt i området. Inspirert av frigjøringsteologien organiserte de menigheter hvor en diskuterte Guds budskap ut i fra urbefolkningens egen hverdag. De oppfordret også folk til å organisere seg, og til å stå imot undertrykkelse utenfra.

Zapata lever!

I Mexico var det i løpet av siste halvdel av forrige århundre urfolksopprør i mange områder. I San Cristóbal de las Casas, Chiapas, ble Urbefolkningskongressen arrangert i 1974. Kongressens viktigste resultat var at den samlet de ulike urfolksgruppene, lot dem drøfte problemer og oppmuntra dem til å kjempe sammen. Dermed var kampen for urfolksrettigheter for alvor i gang. Samtidig vokste lignende bevegelser frem i flere latinamerikanske land, men med forskjellige mål. Bevisstheten rundt egen urfolksbakgrunn, ønske om sterkere etnisk identitet og autonomi virket likevel sammenfallende. I oktober 1992 ble statuen av San Cristóbals grunnlegger, spanjolen Diego de Mazariegos, revet ned. Handlingen ble et symbol på hvordan de chipanekiske urfolkene nektet å delta i feiringen av møtet mellom to verdener, et møte som ble starten på undertrykkelsen av kontinentets folk.

To zapatister med EZLNs flagg

Foto: Ukjent

I Chiapas startet man planleggingen av et opprør allerede i 1984. Revolusjonære, bonde- og urfolksbevegelser hadde flere store møter i jungelen, og det tok flere år før de ble enige om hvilken retning kampen skulle ta. I motsetning til de tidligere revolusjonære bevegelsene i området forsøkte ikke zapatistene å omvende urbefolkningen til sin ideologi eller –isme. Zapatismen var noe som vokste frem i dialog mellom folk med forskjellige interesser og bakgrunn. Den forherliger verken urbefolkningens tradisjonelle levemåte eller en bestemt marxistisk ideologi, men forsøker å forene det beste fra flere leire. For eksempel er ikke urbefolkningens tradisjonelle kvinnesyn forenlig med zapatistenes kamp for likestilling.

I følge den tidligere biskop i Chiapas, Samuel Ruíz, visste myndighetene lenge at et opprør var under planlegging i jungelen. I 1993 fant og ødela militæret flere av EZLNs treningsleire, og militære rapporter viser at flere soldater falt i disse operasjonene. Soldatene trakk seg derimot tilbake da kardinalen av Guadalajara ble drept samme år, og nabolandet Guatemala ble utsatt for et kupp. Verdens øyne var rettet mot området, og Mexico, som straks skulle underskrive NAFTA-avtalen om frihandel, hadde ingen interesse av en konflikt i Chiapas.

Den første januar 1994 tok EZLN til våpen mot staten og nyliberalismen i Mexico.

Sist oppdatert 2007-08-19 17:08:16

Konflikten i Chiapas

Utskriftsvennlig versjon

All tekst er tilgjengelig under GNU Free Documentation License