| |||||||||||||||||||||||||||||||||
| Kvinnekamp”Vi er trippelt undertrykte: som kvinner, som fattige og som urbefolkning”Ordene ble første gang uttalt av comandante Esther i 2001. Ordene har spredt seg videre til urfolkskvinner som i dag tør å reise seg i protest og organisere seg, for sammen å skape en bedre hverdag for seg selv, familiene sine og samfunnene de lever i. Urfolkskvinner i Mexico stiller nederst på samfunnsstigen. De er underkastet mannsdominansen og bundet av kulturelle regler for kvinners oppførsel i sine egne samfunn. De er ofre for diskriminering og undertrykt av statens rasisme. Urfolkskvinnene blir ofte sett på som mindreverdige og uintelligente, som småbønder uten utdannelse og som urene. Konflikter, splittelser og overgrep mot samfunn går ofte hardest utover kvinnene, det blir en byrde å holde familie og samfunn sammen. En sviktende stat, som ikke stiller med de nødvendige tiltakene som helse og utdanning, legger også et press på kvinnene. Uten tilgjengelige sosiale tjenester overlates stellet av syke, eldre og barn til dem. Mange kvinner blir lett ofre for overgrep med paramilitæres herjinger i landsbyer. Kvinner våger ofte ikke å anmelde lovbrudd, og i flere samfunn finnes det ikke et system for anmeldelser og straff. Som følge av trusler og overgrep lever mange et liv i konstant frykt. ”Kvinnen kan ikke tenke, hun kan bare føde barn.”Hun står opp klokken fire om morgenen, og begynner å forberede mat for familien. Hun har et barn på ryggen, to i skjørtene og flere løpende rundt seg. Hun er 25 år gammel, ble giftet bort da hun var 14 og fikk sitt første barn da hun var 15. Kroppen er sliten etter hardt arbeid, mange fødsler og feilernæring. Fysiske plager må hun leve med, fordi familien ikke har råd til medisiner eller lege. Kanskje har hun mistet et barn ved hjemmefødsel. Hun har bare gått to år på skole, - hennes plass skulle være i hjemmet. Arbeidskraften til jentene trengs i hjemmet, og familiene har ikke noe annet valg. Hun passer alle husdyrene, høner, kalkuner, ender og griser. Hun steller de gamle i familien som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv. Hun hjelper også til på åkeren. Mange menn er tvunget til å ta seg arbeid på større gårder, i byen som bygningsarbeidere eller å emigrere til USA. At mennene, drar øker arbeidsmengden for kvinnene som blir igjen i landsbyene. Kvinnene arbeider hardt dagen lang og må gå langt for å hente vann og ved. Mennene har det siste ordet i den offentlige sfæren og styrer landsbymøter og prosjekter. Kvinner får ofte ikke lov til å ta seg arbeid eller delta på aktiviteter utenfor hjemmet. Alkoholisme med påfølgende vold og dårlig økonomi er et stort problem i mange landsbyer. Å dra fra mannen er et dårlig alternativ, siden kvinnen står uten rettigheter til jord, og risikerer å tape respekt i samfunnet. I byen ville løsningen ha blitt gatesalg, tigging eller elendig betalte jobber. Men det finnes kvinner som kjemper for en bedre hverdag, for rettigheter, respekt og deltakelse. De vil bryte inn i den offentlige sfæren og utfordre de etablerte modellene. Dette er zapatistkvinnene. Kvinneorganisering er en viktig del av kampen ,og i zapatistenes lovgivning er kvinnefokuset sterkt. 1. Kvinner har rett til å delta i den revolusjonære kampen 2. Kvinner har rett til å arbeide og motta en rettferdig lønn 3. Kvinner har rett til å bestemme hvor mange barn de vil ha 4. Kvinner har rett til å delta i saker som gjelder hele landsbyen og ha verv hvis de blir valgt fritt og demokratisk 5. Kvinner og barn skal ha første prioritet når det gjelder helse og ernæring 6. Kvinner har rett til utdanning 7. Kvinner har rett til å bestemme hvem de skal gifte seg med og skal ikke bli tvunget inn i giftemål 8. Kvinner skal ikke bli utsatt for vold verken fra familie eller andre. Voldtekt eller voldtektsforsøk vil bli hardt straffet 9. Kvinner kan ha lederstillinger i organisasjonen og militær grad i EZLN 10. Kvinner skal ha alle rettigheter og plikter som de revolusjonære lover og regler tilsier Lovene var et resultat av at comandante Susana reiste rundt i landsbyer og snakket med kvinnene om hva de revolusjonære lovene skulle inneholde. I lovene står det også at kvinnene skal kunne si det de vil og bli respektert, og ha rett til å hvile. Kvinnene har videre rett til å kreve at diskriminerende skikker blir endret. Ved skilsmisse skal jord og familieeiendeler deles likt, og flerekteskap er forbudt. Lovene sikrer kvinnene sentrale rettigheter som individer og gir dem mulighet til å ha roller i organisasjonen på alle plan. Tradisjonelt har ikke kvinnene hatt muligheten til å delta i den offentlige sfæren. Kvinnesenteret ”Centro de Derechos de la Mujer de Chiapas” sier at zapatistenes kvinnelover er svært viktige. ”Det er sentralt at rettighetene blir satt ut i praksis for at det skal bli lettere for kvinnen å anmelde lovbrudd, samt at kvinnene får kunnskap om lovene og deres innhold. ”. Videre mener senteret at alkoholforbudet i zapatistområder er spesielt viktig. Elisa, kvinneansvarlig i zapatistkommunen Trabajo, sier lovgivningen har gjort det lettere for kvinner å anmelde overgrep. ”Det er derfor vi har bestemt oss for å organisere oss, og kjempe som zapatistkvinner, for å kunne endre situasjonen, fordi vi nå er lei av all lidelsen, og lei av å ikke ha rettigheter.”
Prosessen er langsom, men vi ser en utvikling hvor flere zapatistkvinner deltar. Vi har møtt driftige damer, kvasse kvinner, morske mødre, tøffe tanter og unge jenter med bein i nesa. Kvinnedeltakelsen øker i den gode regjering, kommunale råd og på landsbymøter. Men det er snakk om å bryte ned fastlagte tradisjoner. For mange kvinner er det vanskelig å stille spørsmålstegn ved den mannlige dominansen fordi den er naturliggjort i kulturen. På denne måten er kvinner med på å reprodusere sin underordnede stilling i samfunnet. Enkelte får fortsatt ikke lov til å delta i kvinneorganiseringen av sine menn. I følge sosialantropolog Silje Rasting er det viktig at lovene kommer fra organisasjonen selv: ”Ved at holdningsendring har sitt utspring internt i organisasjonen og ikke fra utenforstående, blir det lettere å integrere disse nye tankene i samfunnet”. Kvinnene organiserer seg i egne produksjonskollektiver. De driver med husdyrhold og oppdrett av dyr, dyrking av mat, bakeri, små butikker eller håndverk. Noen prosjekter drives ved hjelp av landsbyens egne midler, mens andre er støttet av organisasjoner utenfra. På denne måten kan de opprettholde og videreføre zapatistenes organisering. Det sentrale er at kvinnene bestemmer hva de vil holde på med, at de selv finner måter de vil jobbe på for å bedre egen livssituasjon. Arbeidet går på rundgang. De kan jobbe én eller flere sammen og med turnuser på dager, uker eller måneder. Det er også en økende andel kvinner som blir helse- eller utdanningspromotører. Promotørarbeidet er viktig for kvinnefrigjøring, i tillegg kan kvinnene videreføre kunnskapen til sine samfunn og familier. ”La oss bli anerkjent og respektert som kvinner og som urbefolkning”
Juana, Maria og Griselda er unge, single og stolte, og har lyst til å bruke livet på noe annet enn barn og hjem. ”Det er bruk for oss utenfor hjemmet også, der har vi muligheten til å lære, delta, reise og møte nye mennesker. Jeg vil ikke bli værende i huset uten andre muligheter, jeg vil bestemme over meg selv. Promotørjobben eller å sitte i styrene gir oss muligheten til dette.” Mikaela har jobbet som kvinneansvarlig i Zona Norte og som sekretær i den gode regjering. ”Vi kjemper for å få kvinnene til å organisere seg, jobbe med egne prosjekter, delta på landsbymøtene og si det de mener. Fortsatt mangler kursing og opplæring. Mange kvinner kan ikke lese og skrive, og har ikke kunnskap om hvordan drive et prosjekt. Kvinnemøtene er viktige, der kan vi snakke sammen, dele erfaringer og hjelpe hverandre”. Mange er redde for å ta ordet i forsamlinger med menn til stede. På kvinnemøtene kan de få erfaring i trygge omgivelser. Prosjektene kan dermed bidra til samhold, selvtillit, samarbeid, organisasjonserfaring, bedre kosthold og inntjening av penger. Gjennom zapatismen og prosjektene får de ny bevissthet, selvtillit og verdighet. Kvinner som retter ryggen, griper ordet og reiser seg i protest. Ikke som passive ofre, men som aktive og handlingsdyktige kvinner. ”Vi må kjempe for kvinners rettigheter. Vi vil ikke ha mer utnyttelse og undertrykking, og derfor har vi reist oss i protest. Vi må stå sammen, kvinnekampen skal gjelde i hele verden.”
Kilder:
Centro de Derechos de la Mujer de Chiapas: Kvinnesenter i San Cristóbal de las Casas
Sist oppdatert
2007-09-13 15:47:12 | ||||||||||||||||||||||||||||||||
