Usynleg krig

Det er krig i Mexico. Men hvorfor hører vi ingenting om den?

”Urbefolkningen lever i tilsynelatende fred, men det er ikke som den verdige freden de ønsker. Det er myndighetenes forsøk på å dysse ned zapatistenes opprør og ønske om forandring. Myndighetenes fred er en tilstand uten åpne konflikter, eller åpne dialoger, men preget av frykt, splittelse og vold.” (Fra anmeldelsen av boka "Chiapas: den voldelige freden")

Et samlet folk kan aldri tape!

De militære styrkene som rykket inn i Chiapas etter opprøret 1994 skulle først og fremst knekke zapatistenes motstandskamp. Andre begrunnelser staten har brukt for å konsentrere opptil en tredjedel av styrkene sine i denne ene delstaten har blant annet vært å bekjempe narkotrafikk og å beskyttelse befolkningen mot zapatistopprørerne. I Lacandona-jungelen, hvor EZLN hadde base, var militærleirene mobile og huset små, spesialtrente styrker. De skulle være i stand til å følge zapatisthærens bevegelser og utføre raske, målrettede operasjoner. Soldatene trengte seg inn i landsbyer på leting etter zapatistledere og sympatisører, men zapatistene holdt sammen som organisasjon og tiltrakk seg stadig flere tilhengere både lokalt og ellers i Mexico og resten av verden. Hæren innså at forfølgelse, arrestasjoner og henrettelser ikke førte fram, men heller styrket motstanden. I stedet for å kjempe mot lokalbefolkningen, ville hæren skaffe seg allierte for å infiltrere samfunnene deres. De militære underbygget konflikter i landsbyene og sørget for å trene og bevæpne regjeringsvennlige, militante grupper til å kjempe mot opprørerne. Blant annet på denne måten kom den amerikanske ideen om lavintensiv krigføring til uttrykk, en psykologisk kamp hvor målet er å drepe selve opprørsånden.

”Et aspekt ved denne krigen regjeringen fører mot urbefolkningen er foruten å trakassere dem med hæren og forfølge dem med politiet, så organiserer de væpnede grupper på tvers av og innenfor lokalsamfunnene for å bekjempe de som er mot regjeringen, ikke bare zapatistene, men også andre politiske grupper. Det er en metode for å overvinne og ydmyke dem.”

Subcomandante Insurgente Marcos, La Realidad, Chiapas

Du skal ikke bite hånden som gir deg mat

Mens etterretningstjenesten leter etter EZLN i Lacandona, er den militære interessen i fjellområdene hovedsakelig å splitte sivilbefolkningen, den som gir liv til motstandskampen. Militærleirene settes opp tett inntil landsbyer og soldatene provoserer og sprer frykt ved blant annet å gå bevæpnet inn i en landsby for å spørre om prisen på mais, passere unødvendig ofte i militærkjøretøy og angripe antatte zapatistfamilier. Samtidig setter de i gang hjelpetiltak for de som støtter regjeringen. – I Los Altos ønsker hæren å bygge opp tillit blant deler av befolkningen. De oppretter såkalte samfunnsarbeidsleire hvor de tilbyr hårklipp, jevnlig helsesjekk og skolegang. Soldatene utfører tilbudene, og slik vil lokalbefolkningen få et positivt forhold til hæren. Dette forteller Julio César Ortega ved Senter for politisk analyse og sosiale og økonomiske etterforskninger (CAPISE). Enkelte steder har soldatene også ansvar for å distribuere statlige programmer som "Desayuno Escolar og Oportunidades" til de regjeringsvennlige familiene. Det som virkelig trengs er å gjøre det levelig å drive jordbruk, men staten gir bare småbøndene akkurat nok penger til å holde dem på sin side.

Representanter fra organisasjonen CAPISE har på grunnlag av landsbyboernes uttalelser mye å fortelle om statens splitt- og hersk- teknikk. Ortega informerer om rekrutteringen av paramilitære: – Soldatene inviterer ofte gutter fra nabolandsbyen til basketballkamp, og etter kampen sørger soldatene for sosialt samvær med brus og småprat. Soldatene serverer også alkohol, narkotika og prostituerte og det blir ofte vist amerikanske krigsfilmer som idealiserer hærens rolle og bidrar til at guttene adopterer en vestlig identitet. De får et vennskapelig forhold til soldatene og blir fortalt soldatenes versjon av hvorfor de er utplassert der. Hærens oppgave er å beskytte fedrelandet mot fienden, og i denne sammenhengen er fienden zapatistene. Landsbyguttene får etter hvert våpentrening og blir tilbudt stipender for å kunne fortsette skolegangen. Snart står de i stor gjeld til vennene sine i militærleiren og det blir vanskelig å si nei når de blir bedt om tjenester som å fjerne en opposisjonsleder, peke ut zapatistfamilier eller drive opprørerne ut av landsbyen.

Å drepe brødre, også brødre i blodet

Organiseringen av væpnede sivile er et tiltak for å sette ulike grupper av sivilbefolkningen opp mot hverandre og dermed gjøre konflikten lokal. Gjennom historien har godseiere hatt egne politistyrker, såkalte ”hvite vakter,” til å slå ned opprør blant småbønder og landarbeidere. I dag er denne rollen tatt over av paramilitære styrker og i Chiapas blir disse ledet og finansiert av lokale PRI-politikere i høye stillinger. De paramilitære gruppene er ofte utstyrt med våpen og uniformer fra hæren og sikkerhetspolitiet, og det blir organisert pengeinnsamlinger i landsbyene for å dekke utgiftene.



– "Lederen for de paramilitære beordret oss til å kjøpe inn våpen. Han sa at hvis noen nektet å samarbeide, ville de få besøk om natta. Av frykt for å bli drept valgte mange å følge ordren selv om de visste at våpnene ville bli brukt mot dem", forklarer en landsbykvinne.



Den væpnede gruppen "Paz y Justicia" har blitt mye omtalt for sine herjinger i Zona Norte.

Et liv i konstant frykt

Massakren i Acteal 1997, hvor 45 flyktninger ble slaktet ned av paramilitære, huskes av mange. Men heller enn en enkeltstående hendelse bør den sees på som klimakset i en periode preget av samarbeidet mellom hæren, PRI og de paramilitære gruppene. De paramilitære skulle sørge for at makten til PRI ikke ble svekket, og motstanderne deres var ikke kun zapatistene. Urbefolkningsområdene i Chiapas er preget av et mangfold av grupper i motstand, deriblant en pasifistorganisasjon som kaller seg "Las Abejas", Biene.



– "De paramilitære truet med å drepe oss hvis vi ikke støttet deres parti, PRI. De beskyldte oss for å være zapatister og angrep. Vi holdt ikke ut mer og rømte fra landsbyen. Da vi hadde dratt, ble husene våre ranet og brent." Dette forteller Florinda fra landsbyen Yaxgemel. – "Vi bodde fire år i flyktningleir og kunne ikke dra tilbake om dagene for å dyrke jorda fordi de paramilitære kontrollerte landsbyen vår. Livet ble enda hardere da soldatene tok brønnen ved leiren vår. Vi hadde ingenting å leve av så kvinnene, begynte å selge håndarbeid for å overleve."



Som en del av offensiven mot zapatistene organiserte hæren enkelte steder ”returmarsjer for flyktningene som fremdeles bodde i flyktningleire (...). Formålet var å starte konfrontasjoner mellom militante PRI-tilhengere og zapatister”. Returene ble gjennomført kort tid etter at motstandsgruppene var blitt drevet ut av landsbyene sine, og det var ingen forutsetninger for at de paramilitære ville la dem være i fred.



”De grusomme angrepene fra den meksikanske hæren har vært konstante, omgripende og kjønnsrettede. De har konsentrert seg om kvinner på grunn av deres styrke. (...) Kvinner blir voldtatt, angrepet, trakassert og overfalt. Jeg tror målet er å ødelegge den sosiale strukturen. Du ødelegger strukturen ved å fjerne limet. Og dette limet er kvinnene.” Vivian Stromberg, leder for menneskerettighetsorganisasjonen MADRE

Kvinnenes sosiale vev

Fordi kvinnene utgjør bindeveven som holder samfunnet sammen, er de et selvsagt mål i lavintensitetskrigen. Diskriminerende overgrep kuer kvinnene og blotter dem for verdighet. – Det er ikke sjelden at hele familier besøker militærleiren sammen, og mens mannen og barna venter utenfor, går moren inn for å selge kroppen sin. Når hun så kommer ut, kan de gå på markedet og handle mat, forklarer en landsbyboer i Yaxgemel til CAPISE under ett av deres møter. Innføring av alkohol og narkotika, kombinert med en presset livssituasjon, øker også problemet med vold i hjemmet. Statens selektive utdeling av goder som næringstilskudd, helseopplysning og stipender er andre metoder for å demoralisere befolkningen og skape splittelser og misnøye innad i landsbyer.



– "Etter år med spenning og splittelse forsvinner bevisstheten rundt situasjonen. Frykten blir en del av hverdagen, men det betyr på ingen måte at den ikke er tilstede. Det finnes ikke fred i landsbyene", sier Ortega.



Enkelte av overgrepene som blir begått på landsbygda blir anmeldt, men saken blir sjelden grundig behandlet, hvis den blir sett på i det hele tatt. Myndighetene unngår diskret å bli konfrontert med ugjerningene de paramilitære utfører på deres vegne.

Kilder:

Julio Ortega ved CAPISE

Innbyggere i landsbyen Yaxgemel, Chenalhó, Chiapas

Onécimo Hidalgo, Gustavo Castro, Población desplazada en Chiapas, CIEPAC, Consejería en Projectos, San Cristóbal de las Casas, 1999

BigNoise films, Zapatista, Norge/USA, 1998

CAPISE-rapport

Sist oppdatert 2007-09-05 17:14:39

Konflikten i Chiapas

Utskriftsvennlig versjon

All tekst er tilgjengelig under GNU Free Documentation License